KRIG I HODET

 

THOMAS H.LOEW: PROFESSOR I PSYKOSOMATISK MEDISIN (hjemmeside   Youtubekanal)

BEATE LEINBERGER: EKSPERTISE INNEN KLINISK PSYKOLOGI OG PSYKOSOMATISK MEDISIN

 

Det har helt klart vært en interessant og lærerik helg, vi har lært hva en traumer kan være, hvor lite som skal til og hvor mange som blir berørt av traume som pårørende, at til og med foster kan utsettes for traumer og dermed blir babyer født med et traume/PTSD som trenger behandling.

 

Vi har også lært at Depresjon er en biologisk sykdom og ikke psykisk sykdom selv om veldig mange behandler depresjon psykisk og med medisinering og bruk av «lykkepiller» så vi du kunne se på blodprøver at et menneske har depresjon.

De mener at alle sykdommer har en mening og en funksjon.

Depresjon har eksistert i tusenvis av år, så f.eks. i steinalder tiden så hadde den deprimerte en funksjon, de kunne legge den deprimerte ved siden av bålet for å passe på det, de vet at bevegelse og lys hjelper, dermed får de en bevegelse med armene når de legger ved på bålet og det å krysse armene hjelper ekstra godt på å få begge hjernehalvdelene til å jobbe samme, så har man da bålet på vestre side og ved på høyre så krysser du kroppen, og så etter en tid snur de han slik at bålet nå er på høyre side og ved på venstre, samt da lys fra bålet.

Det er ingen quick fix når det gjelder depresjon, så her er det babysteps som gjelder.

Kort summert opp så er det bevegelse og dagslys som er viktig her. Er en person veldig deprimert og bare vil ligge i sengen, så sett sengen slik at dagslyset treffer de og gi de små enkle oppgaver der de må bruke begge armene i kryss og du vil merke bedring.

Men de sier også at i enkelte tilfeller må medisinering til sammen med enkle bevegelses øvelser og dagslys.

Alle mennesker har innebygd FIGHT, FLIGHT, FREEZE, det første instinktet som slår inn er Freeze, da blir også alle sanser mye sterkere.

Dette skjer fordi kroppen trenger å finne ut hva som skjer og om det er en fare før den går i action og da fight eller flight modus. Er ikke fight eller flight en mulighet så forblir kroppen i frezze modus.

Dette er noe som skjer alle i en slik situasjon.

Hvis noen skremmer deg og du skvetter er det første som skjer at du går i freeze og alle sanser blir forsterker.

 

Vi fikk se en kort film av et foster på 4 mnd. Der de først spilte rolig musikk hvor du ser fostret er helt rolig, men som i neste sekund ble utsatt for skarpe lyder og skrik fra mor hvor du da tydelig ser fostret stivne helt, et foster har ingen mulighet til å fight eller flight, ergo så forblir det i freeze modus.

Babyer som blir utsatt for mye stress under svangerskap kan også bli født i freeze tilstand, de bruker lengre tid på å gråte rett etter fødsel, de er ofte urolig som babyer og blir mer krevende enn barn født uten denne stressfaktoren.

 

At traumer er arvelige, har du en stresset mor og en stresset far påvirker dette egg og sæd i den grad at barnet kan bli født med stress/traumer. Og om dette ikke blir behandlet vil arven gå i flere ledd.

 

Et barn født og oppvokst i krigsherjede land, som kommer til for eksempel. Norge, får egne barn som er født i Norge så vil disse barna også være traumatiserte av krigen, dette fordi de blir unnfanget av foreldre med traumer som igjen nedarves til barna.

 

Thomas og hans kone Beate har jobbet med og forsket på traumer og traumebehandling i over 20 år, de har utviklet gode metoder der de bruker sang, dans og teater i behandlingen. Vi har fått være med de på film og sett hvordan de jobber med barn i India og andre krigsherjede land, hvordan de klarer og nå inn til barn, unge og voksne ved hjelp av sandkasser, lekefigurer, «lying 8» som går ut på at du tar et ark, legger det på bordet, tenker på en skremmende hendelse og den følelsen du hadde da, så begynner du å tegne et liggende 8 tall mens du holder på den følelsen så skal du tegne det 8 tallet minimum 50 ganger i en jevn bevegelse. For et barn blir 50 ganger mye, så de tegner 10 ganger med 5 forskjellige farger. Vi ble satt til å utføre denne øvelsen, og den virker, noe vi selv fikk erfare.

 

De ser også utfra sine forskningsresultater at i mange, ikke alle tilfeller så finner de at barn som tidlig får ADHA og ADD diagnoser ikke har dette, de sliter med traumer der mor har vært utsatt for vold eller andre stressende faktorer under svangerskapet og flere kan da bli bedre av deres form for behandling og ikke bli feilmedisinert.

 

Vi har lært enkle teknikker for selvregulering av oss selv, som å vugge frem og tilbake mens vi sitter på stolen, puste teknikker der vi puster dypt og langsomt 4 sekunder inn og 6 sekunder ut, dette er også teknikker vi kan bruke på andre uten å si noe som helst, bare være tilstede.

Og hvor ofte får ikke barn som sitter urolig på stolen beskjed om å sitte stille?

Det eneste disse barna gjør er selvregulering av stress de har i kroppen, hva skjer når du ber de sitte stille? Jo du lager en konflikt som er helt unødvendig, du som foreldre/lærer osv. blir sur og irritert, barna blir sure og irriterte og du har en konflikt. Hva om du neste gang lar de sitte urolig på stolen? Hvor lang tid tar det før de stopper av seg selv? Tenk over det neste gang barnet er urolig på stolen, eller står og tråkker på stedet, eller gjør store bevegelser med armene. Ha det i bakhodet at kanskje de bedriver selvregulering. Om dette skjer i et klasserom og eleven blir et forstyrrelses moment, vis de andre måter og selvregulere på. Gi de at ark og sett de til å tegne «lying 8», lær de å klappe seg selv på overarmene osv. et barn bedriver kun selvregulering til de er rolige og så slutter de av seg selv.

 

Vi har sett på hva diagnosen PTSD har av kriterier, og det ble helt klart for oss at vi treffer på mange som havner i den diagnosen i jobben vår i MAB.

 

For meg så har alltid ordet TRAUMER og PTSD vært for de som virkelig har opplevd mye som krig, terrorhendelser og andre store ting, men det vi lærte i dag er at et barn kan bli født med PTSD, man kan få den diagnosen etter en bilulykke, en brann, et innbrudd, ran på åpen gate, voldtekt, etter å ha opplevd vold i hjemmet, rusmisbruk i nær familie osv. Og for MAB er dette tilfeller vi treffer på stadig, og etter helgens seminar vil vi kunne hjelpe og støtte på en mye bedre måte, og ikke minst riktig fra dag 1. Vi vil også vite bedre hvordan vi kan hjelpe pårørende til barn, unge og voksne i denne situasjonen.

 

 

I dag har vi laget våre «lifelines», det vil si at vi fikk utdelt et tau på ca. 1 meter, vi fikk klosser med farger på som skulle symbolisere de gode minnene vi har og andre gjenstander som skulle symbolisere traumer og vonde minner. Vi ble delt inn i grupper på 3 der en var traumeterapaut og vi to andre skulle på tur lage våre liflines.

Det vi fort finner ut er at det er vanskelig og huske de gode minnene da traumer og vonde minner overskygger de gode, men etter en tid så lykkes vi å få flere gode minner på plass langs linjen. Dette er spesifikke minner der vi etterpå blir spurt av traumeterapauten om hvor gamle vi var da hendelsen skjedde og hva traumet/gode minner er i en setning, uten å gå i dybden på hver ting.

Deretter blir vi bedt om å finne det beste minnet vi har, noe positivt som utmerker seg.

Vi sitter nå på en stol ovenfor vår traumeterapauten og blir spurt om hvordan vårt snapshot ser ut, hvem vi er sammen med og hvor bildet er tatt, dette er da et bilde vi ser for oss i familiealbumet. Så blir vi spurt om hva vi føler på det bildet, akkurat når det bildet blir tatt. For det er den følelsen vi er ute etter. Når vi klarer å fokusere på det bildet, den følelsen så begynner traumeterapauten med sin oppgave som er å få oss til å følge fingrene til terapeuten frem og tilbake, fra høyre til venstre helt til vi føler oss helt avslappet. Og det var ganske sprøtt hvor fort vi slappet av.

For de som har epilepsi eller har operert øynene er ikke det å følge fingrene frem og tilbake noe godt så disse får beskjed om å legge hendene på knærne med håndflaten opp også tapper terapeuten på hendene. Det tar noe lengre tid for pasienten å falle til ro, men det er like virkningsfullt på sikt.

Det som er spennende her er at de har kun fokus på de gode minnene, de vonde blir ikke nevnt, og forsøker vi å snakke om de får vi rask beskjed om å stoppe. For det trengs et godt minne for å veie opp for et vondt minne og på denne måten klarer barn, unge og voksne å bearbeide traumer og vonde minner raskere.

Når man så får stabilisert personen så lager man et diagram over de vonde minnene. Vi lager en enkel skala fra 0 til 10 også må vi skrive alder på når traume skjedde, deretter blir vi bedt om å skalere det bestemte traume fra 0 (hvor alt er helt bra) til 10 (som er det absolutt verste vi kan tenke oss) om hvordan vi tenker på det spesifikke traumet i dag, ikke hvordan vi hadde det når det skjedde, men hvordan vi har det i dag. Og det er ganske overraskende hvordan vi i dag skalerer disse vonde traumatiske hendelsene, flere av de var kanskje på 10 den gange de skjedde oss som barn, mens de i dag i voksen alder kanskje ligger på 2-3-4.

Så begynner jobben med disse, og det vi må være klar over er at et vondt minne kan trigge et annet vondt minne. Og det er ikke alltid at det er det siste, eller det vi har rangert høyest er det viktigste vonde minnet, det som har gitt diagnosen PTSD, det kan like gjerne være små hendelser som vi ikke engang har tenkt på. Så blir alle disse minnene/traumene jobbet med helt til de har en flat linje på 2-3 på skalaen. Det tar ca. 1,5 – 2 timer pr traume, og det de ser er at uken etter så ligger fortsatt det traume de jobbet med langt nede på skalaen.

 

Så blir samme metode brukt på disse minnene som blir brukt på de gode minnene, og det v i ser er at vi blir raskt roligere og pulsen og blodtrykk synker. Det tar ca.1 time å jobbe med et godt minne. Vi satt med puls og blodtrykk målere på oss under hele seansen.

 

Er de vonde minnene veldig traumatiske, så avsluttes alltid en «behandling» med et godt minne slik at alle går ut med en god følelse.

Lifeline anbefales ikke å bruke på barn under 8-10 år da disse ikke har noen begrep om tidslinje.

 

Jeg har være hos en rekke psykologer opp igjennom tiden, og alle har kun hatt fokus på de vonde minnene mine, de skal snakkes om om igjen og om igjen til du ikke orker å snakke om de mer, så får du beskjed om at nå er du ferdig behandlet og at nå har jeg bearbeidet meg ferdig med dette og kan gå videre med livet mitt. Det stemmer ikke, i løpet av de 3 årene vi nå har jobbet med MAB og kommet tett inn på personer med ulike utfordringer og vonde/traumatiske opplevelser så merker jeg at nei…jeg er ikke så ferdig med mine traumer som jeg trodde, som jeg er blitt fortalt at jeg var av profesjonelle psykologer. Det jeg trenger er noen som virkelig kan hjelpe meg å komme videre her i livet, det jeg trenger er noen som vet hva de holder på med, som har forsket på dette i over 20 år, som også lærer meg å finne frem de gode minnene jeg har, for de er der…akkurat nå så er de totalt overskygget av de vonde minnene. Og hvorfor er de bare de vonde traumatiske tingene vi skal huske på og snakke om?

Thomas og Beate jobber tett på barn som er født i krigsherjede områder, til og med disse barna som egentlig ikke vet noe annet enn krig har gode minner. Hvorfor skal ikke de snakkes om?

 

Her har det norske helsevesen mye å lære, og vi kommer til å invitere Thomas og Beate tilbake til Norge og Årnes, og da vil vi invitere personer i NES som jobber innen helsevesen, barnevern, krisesenter, barnehager, lærere og andre som ønsker å lære hvordan vi virkelig kan hjelpe barn, ung og voksne som har en tøff og utfordrerne hverdag.

Og da forventer vi at mange vil komme og lære mer.

Og mener du at du ikke har noe her å lære bør du slutte i jobben din, for innen et yrke blir man aldri utlært.

Dette er to mennesker som vier livene sine til å hjelpe barn og unge i India spesielt, de har jobbet med og forsket på dette i over 20 år, jobber på universitets sykehus i Tyskland og har privatklinikk ved siden av.