Oppdatert : BRUKER- OG PÅRØRENDESEMINARET 2021 – Hvordan møte mennesker med rus- og psykiske utfordringer

For sjette år på rad var vi med på fagseminar på Storefjell hotell :

…her kan du lese noe av innlegget, gjengitt med tillatelse :

Mobbing og utenforskap var altså temaet i mandagsettermiddagens program. Leif Munkelien er en av hovedpersonene, også en person jeg har den dypeste respekt for. Mannen i sort – han med de flotteste, røde neglene jeg har sett, på noen, med det ravnsvarte, lange håret, ispedd røde striper, og de iøynefallende tatoveringene der han står fjellstøtt på «verdens» høyeste platåsko. Klart jeg har respekt forLeif Munkelien, som grunnla Metalheads against bullying i 2015.  ( https://against-bullying.no/omoss/ ).

Leif griper fatt i Ingers historie, om læreren som så henne, men som selv ble mobbet vekk fra sin lærerstilling. Han retter blikket mot panelet, bestående av personer fra Nav, politi, politikere (Krf), oppvekstetaten og psykisk helse i kommunen/nærområdet, og ikke minst talspersonen fra organisasjonen Utsattmann.no, Jarle Holseter. Det slår meg, et megatankekors, at kanskje bare én av disse kommer til å bivåne resten av seminaret, og i tillegg skal han, Jarle, fortelle sin sterke historie om overgrep. Så blir det bare tomme ord fra de øvrige i panelet – ord og lovnader uten handling? Det vil tiden vise …

Metalheads against bullying him self forfølger den forgående historie. Vi trenger å høre slike historier. Historier som rister tak i oss alle. Ett av mange spørsmål må stilles: Om hvordan det har seg at personer som bryr seg, slik Ingers lærer gjorde. Slik han og mange med ham, har sett det som nødvendig å forlate sin stilling for å overleve, og ikke la seg bli kuet av mobberne, sine lærerkollegaer, de som fryste ham ut? Jeg tenker i mitt stille sinn:Trenger vi ikke nettopp lærere som Eirik, eller i hovedsak personer som bryr seg, som våger å si ifra og gjøre noe for de utsatte – alle mobbeofrene, de som i mange tilfeller, om de ikke blir sett i tide, tyr til rusmidler for å få det etterlengtede pusterommet?  Noen sekunder stillhet, hvem tør å ta bladet fra munnen. Krf-politikeren fra Hemsedal sier: Nok snakk – handling takk! Hadde det vært opp til ham, en som selv har kjent mobbingens skarpe kniver i kropp og sjel, om han satt på pengesekken skulle det for lengst vært iverksatt tiltak som satte stopper for mobbing blant skoleelever, kollegaer, på nettet og ellers i samfunnet.

Jeg skal være den første til å vedgå at jeg ikke gjør nok, at jeg også kan være en av mange som har tydd til baksnakking for å skjule egne skavanker. Men jeg har også tatt til orde og grepet inn i situasjoner hvor jeg har sett noen bli plaget, mobbet og utstøtt. Likevel ser jeg at jeg ikke har gjort nok. Et fåtall gjør …

Nei, det blir ikke gjort nok, og ifølge politiets talsmann i panelet er det et fåtall av sakene som kommer dem for øret. Han vedgår også at det kan dreie seg om feighet hos dem, som ellers i samfunnet. Det medfører stopp i saksgangen. I tillegg dreier det seg om prioriteringer. Altså, hvilke liv som skal reddes? (Spør jeg meg). Hele 99% av sakene henlegges, og med den statistikken er nok det noe av årsaken til at mange ikke orker å gå videre. I tillegg er det ofte slik at mobberne er under den kriminelle lavalder, og «småting» kommer sjelden frem og eller blir tatt tak i – de går fri …

Skolene plikter å gripe inn, melde fra og følge opp, men igjen denne feigheten. Hvorfor blir ikke de «straffet» spør noen fra salen? Og hvorfor er det den utsatte som blir kasteballen – den som blir flyttet til annen skole og nye miljøer? Hvorfor er det den som blir mobbet som anses som problemet? Ordet pendler mellom de ulike deltagerne, og hovedsvaret gjentas; om kommunenes ansvar som ofte drukner i manglende økonomi. Om faktumet at det er flere sider av saken – at også mobberen har sin bakenforliggende historie, som ofte glemmes, og at det er mye enklere å flytte én person fremfor mange. Krf-politikeren skulle gjerne hatt mulighet til å sende all mobben til månen, hvorpå Leif sier at da blir det fullt der. Selv i alvoret er det lov å skjemte og le litt …

Lærerne har ansvaret sier noen. Ja vel, hva med resten av samfunnet? Hva med foreldrene, har ikke vi et ansvar for å sende barna våre ut i verden som sosiale medmennesker? Skal det være slik at bare de mest ressurssterke skal komme seg videre? Alle har ikke alltid disse «kvalitetene», ei heller noen som kan snakke deres sak, og stå på til det blir satt en stopper for all psykisk og fysisk terror mange utsettes for. Det å bli mobbet angår oss alle, og medfører store utgifter for samfunnet, som i stedet skulle vært brukt på blant annet forebyggende arbeid, på skolering av ansatte rundt barn og unge, på miljøansvar og nettverksbygging.

Fra min posisjon i salen, og hva jeg hørte, fikk jeg en følelse av ansvarsfraskrivelse fra enkelte hold i panelet. Etater som mente de gjorde sitt, selv om de medga at; kanskje kunne de gjøre mer. Og når det fremlegges at det finnes saker i Hallingdal, at det eksisterer sakspapirer til utsatte ofre, hvor mobberen(e) er kjente, uten at noen løfter fingeren, da undres jeg: Hvem og hvor er de ansvarlig?

Uansett hvem som sitter med ansvaret eller ikke, vi trenger tydelige voksne. Vi trenger mobbeombud, som visstnok nå heter Ombud for barn og unge. Er det blitt så tabu at heller ikke ordet mobbe kan brukes om personer som har et sterkt ønske om å se alle de nedverdigede personene, de som i verste fall blir mobbet til døde. Ja, vi må tørre å høre, ta det inn over oss at det faktisk skjer, kanskje i dette øyeblikket …

Så hva skal vi gjøre? Hva kan dere menn og kvinne gjøre for alle disse utsatte, utstøtte, nedverdigede menneskene? Leif Munkelien ønsker seg tiltak. Alle gjør vi det, men hvilke og hvordan?

Det trengs en helhetlig satsing på systemnivå. Politiet ønsker å ha større satsing rundt ungdom og sosiale medier. En plan om å gå ut til 8. klassinger i første omgang, og formidle om hva som er delbart. Få bukt med nett-trolleriene. ( https://www.politiet.no/rad/trygg-nettbruk/delbart/ ). Et enstemmig ønske om mindre papirflytting mellom ulike etater, og det er, etter mitt syn, bare opp til dem. Mer samarbeid på tvers av ulike ansvarsområder, og definerte mål om at alle skal få sin rettmessige hjelp, både den som blir mobbet og den som mobber. Hver og en har sin bagasje. Ressurser skal inn tidligere, derfor må alle være sitt ansvar bevisst. For hva er et menneske egentlig verdt, satt opp mot at et selvmord koster samfunnet 16.millioner kroner.

Ja, det er en kompleks materie. Ingen tvil om at noe må gjøres, og det er enkelt å sitte i en forsamling å snakke om det. Men det hjelper å sette mer fokus på temaet, så det er i høyeste grad en start, å snakke om det. Så gjenstår handlingene, ikke fordeling om hvem som har ansvaret!